Kraften til en elektrisk motstandsovn bestemmes basert på varmebalanseprinsippet. Gjennom varmebalanseberegninger kan kraften til ovnen beregnes relativt nøyaktig. Den nødvendige kraften til ovnen bør inkludere ovnens varmelagring, varmen som kreves for oppvarming av arbeidsstykket, varmen som kreves for bevaring av arbeidsstykkets varme, varmen som kreves for nedbrytning av atmosfæren og varmetap. Ovnens varmelagring bestemmes av ovnens spesifikasjoner, struktur, hoveddimensjoner, foringstykkelse og materialenes varmeledningsevne.
Generelt sett, jo større ovnen er, desto større varmelagring er den, og omvendt. Varmen som kreves for oppvarming av arbeidsstykket og varmekonservering bestemmes av ovnens ytelse, arten og dimensjonene til arbeidsstykket, driftstemperaturen og tiden. Jo høyere ovnens effekt, jo større er kraften, og omvendt. Varmen som kreves for nedbrytning av atmosfæren bestemmes av atmosfærens natur. Varmetap inkluderer varmeavledning fra fôrinntak og -utløp, og strålingstap fra andre deler. Ovnseffektberegninger kan utføres ved bruk av teoretiske beregninger basert på varmebalanseprinsippet eller empiriske beregninger.
Hovedparametrene for den teoretiske beregningsmetoden er effekt, temperatur og oppvarmingstid.
Det er tre vanlige empiriske beregningsmetoder: beregning av effekt basert på ovnsvolum og driftstemperatur; beregning av kraft basert på ovnens overflateareal og driftstemperatur; eller ekstrapolering av kraft analogt med utgangen fra lignende ovner. Vanligvis er effektberegninger basert på én primærmetode, verifisert og korrigert ved hjelp av en annen eller to metoder. Etter å ha bestemt kraften, utføres kraftallokering i henhold til soneinndelingen av motstandsovnen, typen varmeelement velges, materialer velges, og deres parametere beregnes, inkludert kald motstand, strømforsyningsspenning, ledningsdiameter og lengde. Spesifikt materialvalg tar hensyn til materialets oksidasjonsmotstand, høye-temperaturmotstand, karbureringsmotstand, bearbeidbarhet og overflatebelastning. Strimmelvarmeelementer har en litt høyere overflatebelastning enn wirevarmeelementer, og øker den potensielt med opptil 50 %.